Wednesday

Sara Ludy
|||||||||||||||||||||

http://www.saraludy.com/files/gimgs/16_aztecwindow.jpg
Aztec window
http://www.saraludy.com/files/gimgs/16_interiorpainting2.jpg
Bad dream/Good dream
http://www.saraludy.com/files/gimgs/16_inside.jpg
Tuesday
http://www.saraludy.com/files/gimgs/16_yellowplace.jpg
Kind of fucked up, but makes sense


MORGENBLADET - Kunst er best på internett

– Jeg vil skape kunstverk i en sånn hastighet at de speiler verden rundt meg. Derfor inneholder bloggen min en konstant strøm av bilder, som en etterligning av Google eller CNN, sier internettkunstneren Brad Troemel på telefon fra Illinois i USA.
Han er en av mange unge kunstnere som heller viser frem verkene sine på en url enn irl: heller på nettet enn in real life. Sammen med kunstnerkollegaen Lauren Christiansen driver han bloggen The Jogging, hvor publiseringshastigheten på bilder og videoer er like skremmende som fascinerende, og en autoscrollfunksjon gjør det mulig å bla nedover bloggen i det uendelige.
Enkelte vil hevde at slike ting bare gjør oss mette, at vi blir ute av stand til å verdsette ett og ett bilde. Det mener ikke Troemel.
– Vår visuelle oppmerksomhet har tvert imot blitt skjerpet, i et slags forsvar mot kapitalismen. For å fortsette å kjøpe hva vi vil, og være hvem vi vil, må vi være i stand til å forstå nyansene mellom uhorvelig mange produkter, sier Troemel.
Verkene på The Jogging viser hvordan vår visuelle oppmerksomhet rettes stadig mer mot overflaten, heller enn mot arbeidet som ligger bak. Bloggen er full av forvirrende sammenstillinger av hverdagslige objekter og referanser til medie- og kunstverdenen. Verkenes titler slår nøkternt fast hva vi ser: Partially Censored Beanbag, Lecture Ticket in a Tree, Purple Plastic and Head.Bildene kan ha undertittelen skulptur, installasjon eller performance, selv om det like gjerne kan være en digital konstruksjon. Spørsmål om ekthet eller teknikk er uviktige. What you see is what you get.
Kasinokunst. Troemels filosofi er at alle kan lage kunst. Derfor skriver han jevnlig på bloggen sin at alle som besøker den kan bidra med egne kunstverk.
– Jeg er ikke et geni som er bedre enn andre, og ser ingen grunn til at de som ser på kunst ikke også skal kunne skape den. Jogging skal bli en selvregulerende mekanisme, hvor mottakerne også er skapere, sier Troemel.
Det idealistiske synet på nettkunst utdyper han i essayet «Free Art», som han publiserte på bloggen sin i mai. Han omtaler essayet som et manifest som nettbaserte kunstnere kan stille seg bak. Her presenterer han ideen om at internett er det beste stedet for kunst i dag.
– På nettet er publiseringshyppighet og antall tilskuere vesentlig. Det er ikke perfekt, og jeg mener ikke at den kunsten de fleste liker er den beste. Men det er mer demokratisk enn at kuratorer avgjør hva som er god kunst, mener Troemel.
I «Free Art» angriper han de mektige kunstinstitusjonene og kunstnere som har festet dollartegn til verkene sine.
– Hovedforskjellen mellom kunst på nettet og den utenfor, er materialiteten. Det er først og fremst et økonomisk skille. Materiell kunst har varekarakter. Hvis du lager verk for å selge, blir det uadskillelig fra andre kunstneriske mål. Det er en form for sensur, hevder Troemel.
Han skriver i essayet at kunst ikke kan endre måten vi betrakter verden på så lenge den vises i steriliserte, hvite bokser, «designet spesifikt for å få betraktere til glemme hva 'livet' egentlig er». Gallerier beskriver han som kasinoer: de eksisterer utenfor tid og rom, og refererer bare til seg selv.
Museumskrig. Kanskje er verdensveven virkelig et mer egnet sted for kunst enn gallerier? Nettet er vår hovedkilde til informasjon om verden rundt oss. Vi henter underholdning og nyheter. Vi shopper, er i kontakt med venner og stifter nye bekjentskaper der. Det eksisterer en rekke visningsrom for nye kunstverk på nettet, og det finnes internettarkeologer som leter etter og viser frem det man kan kalle «brukskunst», animasjoner og illustrasjoner fra tidlige nettbrukeres hjemmesider. Store deler av vår visuelle kultur er tilgjengelig på nettet, og Troemel jobber for å gjøre verker som ikke allerede finnes der tilgjengelige.
Med kunstutstillingen Ready Or Not It's 2010 gikk Christiansen og Troemel til en slags hellig krig mot kunstgallerier som motsetter seg overgangen til den digitale tidsalderen. På utstillingen kunne hvem som helst delta, med bilder, videoer og nettsidelenker. Utstillingen foregikk på facebookveggen til Los Angeles County Museum of Art, som vanligvis kun bruker Facebook for å lokke folk til museet.
– Gallerier og museer burde 3D-skanne verkene sine og presentere dem på nett. Da ville de levd opp til det de skal gjøre, nemlig å skape forståelse for kunst og historie. Men jeg har ikke tro på at det vil skje, for da underkjenner de hele den fysiske viktigheten av objektene de bruker så mye penger på å skaffe seg. Å gjøre det ville være som om Barack Obama bestemte seg for å gå av og la et anarkiststyre overta, sier Troemel.
Netthumor. I mars i år bedrev Jogging-duoen institusjonskritikk ved å skape sitt eget visningssted for kunst. De kuraterte utstillingen An Immaterial Survey of Our Peers, en utstilling som kun eksisterer på nettet. Vegger i et utstillingslokale ble fotografert, og kunstverkene ble deretter plassert på vegger og gulv digitalt.
En av dem som bidro på utstillingen var den norske kunstneren Andreas Meinich, for nettsurfere best kjent som Andreas Banderas. På en av de virtuelle veggene hang fem av hans abstrakte, digitale kollasjer. En av dem ser ut som en krysning mellom en lampeskjerm og en manet hengende i et tre, mens en annen viser det som kan være en romvesenserviettring med en mørkeblå serviett tredd gjennom, mot en bakgrunn av rosahvite mineraler.
Meinich tror i likhet med Troemel at nettet fører til at kunstnere tar saken i egne hender, heller enn å vente på gallerier.
– Kunst presentert på nettet er friere. I gallerier er det ofte noe som skal passe inn i et visst tema eller sammen med en gruppe kunstnere. Ofte lager jeg et verk og publiserer det på nettet. Så blir det vist på et galleri senere, forteller Meinich. Det gjelder for verket «Caps Lock», en caps med en hengelås festet på.
– Det kan virke som det er mer rom for humor i kunsten på nett?
– Kunst på internett har ikke så høy status som i gallerier, og er heller ikke alltid karakterisert som kunst. Terskelen er mindre for å publisere arbeid på nettet, noe som kan være både positivt og negativt, forteller Meinich.
Absurd animasjon. Filformatet gif er den kanadiske kunstneren Stephanie Davidsons foretrukne medium. Med 8 bit per piksel og 256 farger var gif ideelt for små animasjoner i internetts tidlige stadier.
– Jeg liker gif-er fordi de er umiddelbare, begrensede og lette å dele. Dermed må ideen være rett på sak, skriver Davidson på e-post fra Toronto.
Hun bruker bloggen Rising Tensions som sitt nettgalleri. Der legger hun ut animasjoner med babyer som gløder i neonfarger, datamaskiner som brenner i idylliske landskaper og hamburgere snurrende oppå diamanter.
– Gif-er er ikke særlig salgbare, så de passer ikke for gallerier. Jeg tror ikke tradisjonelle artister nødvendigvis lager verk eksplisitt for gallerier heller, men forskjellen er opplevelsen av nettbaserte verk kontra de som henger i gallerier. Et utprintet bilde på et galleri blir vist ærbødighet, mens det å se på noe på en blogg er mindre formelt og ikke så krevende, sier Davidson.
Den svenske kunstneren Rasmus Emanuel Svensson har laget boken Omg Sooo Random vol 1.sammen med Hanna Terese Nilsson. Den består av det Svensson selv omtaler som en «tilfeldig, men likevel utvalgt mengde informasjon» om temaer som biblioteket i Alexandria, bjørkeøl, emotikoner, Archimedes og hårstrikk. Svensson mener også det er mer rom for humor i nettkunsten enn i gallerikunsten.
– Jeg tror det har å gjøre med at alt beveger seg så raskt på nettet. Spøker fanger oppmerksomheten. Dessuten gjør det store lageret av bilder og annen informasjon at det er lett å lage absurde sammensetninger og kollasjer. På et vis kan man si at hele internettkulturen ligner America's Funniest Home Videos, men jeg syns ofte at humoren er dyp og meningsfull. At den sier ting som ikke helt kan artikuleres i ord, forteller Svensson.
Http://. Nederlenderen Constant Dullaart (som insisterer på at det er hans virkelige navn) mener internettkunst mister sin gyldighet hvis den presenteres andre steder enn online. Han lager blant annet nettbundet kunst i form av samlinger med domenenavn. Han omtaler dem, med henvisning til Marcel Duchamps berømte pissoar, som «domain name readymades».
– Toppdomener som http://example.com kan ikke bli kjøpt, bare leaset. Noen av dem har fantastiske, idealistiske grunner til å eksistere, som http://offline.com, hvor det står: «No web site is configured at this address». Men det er det jo faktisk, det er jo en html som viser den teksten, sier Dullaart.
Han beveger seg mellom ulike kontekster, og har blant annet laget en skulptur av kulene som snurrer rundt når youtubevideoer lastes inn.
– Det var et forsøk på å løse spørsmålet om hvordan kunst skapt for nettet kan vises i fysiske utstillingsrom. Besøkende gjenkjente skulpturen umiddelbart som youtube-lastingen, filmet den og la den ut på youtube! forteller Dullaart.
Promoteringsverktøy. Dullaart ser på Troemels essay som «a sweet illusion». Han støtter ideen om at alle kan bli kunstnere, men tror realiteten er at utdanning og sosial bakgrunn vil fortsette å være avgjørende for hvem som vil lage kunst.
– Hvordan skal kunstnere klare seg uten gallerier som selger det de lager?
– De kan holde forelesninger, søke på stipender, selge merchandise, skrive bøker, rane banker, spørre moren sin. Det er fint å tjene penger, men ikke viktig. Husker du van Gogh? spør Dullaart retorisk. Dullaarts landsmann og kunstnerkollega Vincent Van Gogh var som kjent fattig, og led av underernæring store deler av livet.
Den berlinbaserte, amerikanske duoen med det iøynefallende navnet Aids 3D er også enig med Troemel i at nettet byr på nye muligheter, men har ikke den samme tiltroen til det som ham.
– Nettet gjør det lettere for kunstnere å promotere seg, men det beste det kan lede til, er tilgang til den etablerte galleriverdenen, som så langt ikke har mistet mye makt til nettsider, sier Nik Kosmas i Aids 3D.
Antikken i 3D. – Internettkunst gløder rett i øynene dine, mens du ligger i sengen, sier Kosmas entusiastisk.
Sammen med kunstneren Daniel Keller har han blant annet laget en obelisk med «OMG» (Oh my God!) skrevet i neonbokstaver. Den ble bygd til en utstilling, deretter avbildet og omgjort til en blinkende gif-animasjon.
– Vi lager som oftest utstillinger og deler dokumentasjonen på nettet. Men vi bruker også internett som et redskap i våre utstillinger. For eksempel har vi en serie fontener koblet sammen over nettet, som del av et globalt prosjekt for å kurere forskjellige sykdommer. Dessuten har vi en skulptur kalt Alpha. Den er et intelligent stykke drivved fra Thailand, som automatisk omsetter aksjer, forteller Kosmas.
Verkene til både Aids 3D og Rasmus Emanuel Svensson er preget av utopisk fremtidstro, samtidig som de har dyp forankring i mytologiske landskap. Og nettopp dette er et fremtredende trekk ved mye nettkunst – at teknologi gjerne kombineres med obskure referanser til magi. I digitale verk er både romskip og antikke statuer naturlige referanser.
– Hvorfor er det digitale så mystisk?
– Som Arthur C. Clark skrev: «Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.» Det har vel alltid eksistert en understrøm av mystisisme i vestlige lands rasjonelle vitenskapsprosjekt. Når det gjelder de gamle eller antikke tingene finner jeg, og mange andre, tror jeg, en fascinasjon i å se sånt i internettsammenheng. 3D-animasjoner av antikke statuer. Det er en pirrende motsetning, sier Svensson.

Av Andreas Ervik 
ae@morgenbladet.no



Saturday











                                                                      http://www.kent-engineers.com/abbreviations.htm














161
;-)